Finanspolitikk - utgiftsvekst utenfor politisk kontroll

Finanspolitikk – en utgiftsvekst utenfor politisk kontroll 
– det er rett og slett helt sykt!

Vi avsluttet inntektsdelen av finanspolitikken (se del 1: Finanspolitikk - kjøpekraft her) med å vise den store forskjellen i inntekter og utgifter.

Mens de årlige utgiftene i løpet av de 12 årene fra 2013 til 2025 har økt med hele 1043,5 milliarder kroner har de sammenlignbare, årlige, inntektene kun økt med 666,1 milliarder kroner.

Det er da 377,4 milliarder kroner i vekstdifferanse i 2025.

Større vekst i utgiftene enn for inntektene

Når det er en mye større vekst i utgiftene enn inntektene, er det flere spørsmål som er naturlig å stille.

Hvilke utgifter dominerer, og hvilke utgifter øker mye?

Er det mulig å kontrollere disse utgiftene eller er veksten utenfor politisk kontroll?

 

Et litt omtrentlig anslag er at nesten halvparten av statsbudsjettet er knyttet til behandling av sykdom og ytelser som følge av sykdom.

Hele Helse- og omsorgsdepartementets budsjetter knyttes til sykdom/helse.

Også store deler av Folketrygdens budsjett, administrert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet, er relatert til sykdom.

Dessuten vil en stor del av statens overføring til kommunene bli brukt til helse og omsorg. Minst en tredjedel av kommunenes kostnader er knyttet til sykdom, helse og omsorg.

Dette er de tre største postene, men i de fleste departementer er det underposter som er knyttet til helse. 

I tillegg kommer at en vesentlig del av alderspensjonen egentlig er uttrykk for kamuflert uførhet. Det skal vi komme tilbake til.

 

Dessuten får fylkeskommunen overført midler for å utdanne helsefagarbeidere.

Universiteter og høyskoler får midler til helserelatert forskning og for å utdanne leger, sykepleiere og andre helseprofesjoner.

Vårt anslag er at utgifter knyttet til helse utgjør minimum 800 milliarder kroner.

 

Når påvirkningen av sykdom og helse på andre poster tas med, er det rimelig å anta at statens utgifter til helse for 2025 er omtrent 900 milliarder kroner.

Det som er enda mer skremmende enn at utgifter til helse er en svært stor del av statsbudsjettet, er hvordan disse utgiftene har utviklet seg over tid.

Det er ikke alle poster som er like lett å sammenligne, men noen poster viser et klart mønster.

 

Utgiftene til sykehusdriften

På slutten av 1990-tallet måtte Stortinget årlig bevilge ekstra midler til fylkeskommunene fordi utgiftene til sykehusdriften, som fylkene den gang hadde ansvaret for, økte langt mer enn forventet.

Dette så Stortinget seg lei på, og konsekvensene var at staten overtok ansvaret for alle sykehusene. De ble organisert som helseforetak etter modell av aksjeloven fra 2002.

Målet var å sikre kontroll over utgiftene og forhindre at politikerne senhøstes hvert år ble stilt overfor bønnene fra fylkeskommunene.

 

Vi skal siden gå mer i detalj på sykehusdriften og vurdere om det er grunn til å tro at systemendringen har vært noen suksess.

Vi kan allerede røpe at vi mener det ikke på noen måter har vært suksess.

I første omgang skal vi sammenligne utviklingen i helseutgifter fra 2013 til 2025 – det er gjennom hele Erna Solbergs regjeringstid og Støres regjeringstid.

De eneste partiene som ikke har hatt ansvar for statsbudsjettene i denne perioden er MDG og Rødt. Men ut fra hva de to partiene har presentert er det ingen grunn til å tro at Norges økonomiske situasjon ville vært bedre med noen av dem ved roret.

Statens bevilgning til helseforetakene er nesten 230 milliarder kroner for 2025, noe som er en vekst på 104,5 % fra 2013.

Veksten er også langt høyere enn veksten for statsbudsjettet samlet sett selv om Stortinget har hatt et klart mål om å begrense utgiftsveksten.

Det er også grunn til å merke seg at Stortinget har måttet øke bevilgningene til helseforetakene i det reviderte statsbudsjettet for 2025 med vel en milliard, fra opprinnelig 228,4 milliarder kroner.

Stortinget gjør nå det samme som de gjorde før 2000, de må øke bevilgningene til sykehusene i løpet av året.

Noen kan mene at det ikke er en helt rettferdig sammenligning mellom 2013 og 2025 fordi noen budsjettposter, som tidligere ikke tilhørte helseforetakene, er blitt flyttet til helseforetakene.

Vi mener likevel at bildet vi her presenterer er et uttrykk for virkeligheten med en markant vekst som i realiteten er utenfor politisk styring. 

 

Verdens beste helsevesen?

Hvis vi nå har verdens beste helsevesen, slik vi ofte får høre, hvorfor har vi da verdens sykeste befolkning?

Vi troner øverst på statistikken fra OECD både for sykefravær og for andel av befolkningen som mottar uføretrygd.

Hadde helsevesenet fungert slik vi ville forvente, burde en større del av befolkningen være friske. Vi i VIPartiet mener at befolkningen lider av «myndighetspåført sykdom».

 

Grunnen til at vi har verdens høyeste sykefravær og verdens høyeste andel av befolkningen på uføretrygd er en følge av feilslått helsepolitikk. 

Dette skal vi komme tilbake til i en egen helsedel. 

 

Sykepenger, AAP og uførhet

Men når vi nå går løs på hva ytelsene til sykepenger, arbeidsavklaring og uførhet koster Norge, er det viktig for oss å klargjøre at vi unner alle syke og uføre ytelsene. 

Vår erfaring at det høye antallet syke og uføre er utrykk for den reelle helsesituasjonen i Norge.

Å løse utgiftsveksten med reduserte ytelser til syke og uføre, slik mange partier diskuterer, gjør ikke folk friskere, kun fattigere.

 

Skal vi kunne sikre gode ytelser til alle som er syke og uføre må vi heller begrense antallet som blir syke og uføre gjennom en endret helsepolitikk – vi må skape et friskere Norge. Detaljene i hvordan skal vi komme tilbake til.

Men først til økningen i ytelser fra Folketrygden

Samlet sett er det en vekst på 90 % i statens utbetalinger til sykepenger, arbeidsavklaring og uførhet.

Det er grunn til å merke seg noen viktige forskjeller mellom de tre ytelsene. Ingen kan være sykemeldt lengre enn ett år mens tidsbegrensningen for uføretrygd er ved alder 67 år.

Det betyr at jo tidligere befolkningen blir syke og får overgang til uføretrygd, jo flere år vil de motta uføretrygd.

 
Du legger kanskje merke til at utgifter til AAP ikke har økt like mye. Det har sin forklaring.

Fra 2018 endret regjeringen Solberg reglene slik at lengden for AAP som i prinsippet hadde en grense på fire år, men ikke var absolutt, ble endret til en maksimal grense på 3 år.

Det reduserte antallet personer på AAP. Hensikten var at det skulle føre til en raskere tilbakegang til arbeid.

Men for mange som plutselig sto uten noen som helst stønad, var endringen katastrofal.

Avkortningen i tid for AAP kan ha medvirket til en økning av utbetalinger til uførhet. Ser vi på de to ytelsene samlet sett, er det en vekst på 89 %.

Men det er en endring til som påvirker regnestykket.

Med endringene av alderspensjonen til at det er mulig å ta ut alderspensjon allerede fra 62 år, har antallet med uføretrygd i alderen 62 – 67 år blitt redusert i perioden fra 2013 til 2025. 

Hvis vi antar at mange som tidligere ville blitt uføretrygdet, nå velger eller blir anbefalt alderspensjon, og vi antar at veksten i antall uføre egentlig er like høyt som i de andre aldersgruppene, kan en betydelig del av alderspensjonen være «kamuflert uføretrygd».

 

Vi anslår at 20 milliarder av det som går til alderspensjon egentlig er «kamuflert uføretrygd».

 

Dersom vi legger til vårt anslag for «kamuflert uføretrygd» er utbetalinger til uførhet på 154 milliarder kroner og en økning på mer enn 150 % fra 2013.

Inkluderer vi også AAP i regnestykket, blir økningen på nesten 110 %.

Uansett er det en vanvittig kraftig økning.

 

Politikernes dilemma med disse ytelsene er at de er basert på rettigheter. 

I statsbudsjettet kan politikerne bare anslå hvor mye penger som skal brukes til disse ytelsene.

De kan ikke begrense summen av ytelser. Det er jo ikke slik at dersom du blir uføretrygdet 1. desember, så får du ikke trygd fordi potten som var avsatt til uførhet er brukt opp.

 

De to måtene politikerne kan begrense utgiftene til disse ytelsene på, er enten å redusere tiden du kan motta ytelsen, slik som regjeringen Solberg gjorde for AAP-ordningen, eller å redusere ytelsene til hver og en, slik stortingspolitikerne nå diskuterer.

Frustrasjonen til våre stortingspolitikere kommer tydelig til uttrykk når vi sammenligner det opprinnelige budsjettforslaget for 2025 vedtatt i desember 2024 med det reviderte budsjettet fra juni i år. 

Bare på dette halvåret ha anslaget økt med 2,7 milliarder kroner.

Det er mye – og det er lite våre stortingspolitikere har maktet å gjøre for å begrense kostnadsveksten.

 

Norge trenger nytenkning 

Vi har et helsevesen som ikke makter verken å holde folk friske eller i stor grad gjøre dem friske, og vi har et folk som er verdens sykeste.

Her trengs det nytenkning – det har Velferd og Innovasjonspartiet – vår visjon er «et friskere Norge».

Vi håper du ser behovet. Det hele er rett og slett helt sykt!

 

Før vi går løs på hvordan vi vil skape et friskere Norge, skal vi synliggjøre hvordan våre politikere har løst problemet med at utgiftsveksten er langt høyere enn inntektsveksten.

Det heter bruk av Oljefondet og konsekvensene av det.

Og konsekvensene har du helt sikkert allerede kjent: lavere kjøpekraft og høyere renter.

 

(Det er ikke sikkert alle økonomer er helt enig i vår analyse, men vi skal grunngi den. Og noen må gjerne forklare oss hvorfor vi tar feil. Inntil da vil vi opprettholde at du er blitt fattigere på grunn av feilslått politikk både fra regjeringene Solberg og Støre.)

 

Se del 3 om finanspolitikken: Oljefondet og kindereggtrikset som kom ut av kontroll

Se del 4 om finanspolitikken: Formueskatten