EØS-avtalen
Innhold
- Hva er EØS-avtalen?
- Demokratisk underskudd og suverenitetstap
- Hva mangler i EØS-avtalen?
- VIPartiets synspunkt
Hva er EØS-avtalen?
EØS-avtalen (Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet) trådte i kraft 1. januar 1994, og kobler Norge, Island og Liechtenstein til EUs indre marked.
Avtalen gir tilgang til det felles europeiske markedet, men innebærer samtidig at Norge må innføre en stor andel av EUs lovgivning og reguleringer uten medbestemmelse.
EØS-avtalens innhold
Store deler av EU-retten er innlemmet i EØS-avtalen. Det gjelder blant annet bestemmelsene om de fire friheter og konkurransebestemmelsene.
I tillegg er avtalen grunnlag for samarbeid om blant annet energi, miljøvern, utdanning, forskning og teknologisk utvikling, informasjonstjenester, likestilling, statistikk, små- og mellomstore bedrifter, kultur- og mediespørsmål, turisme, sivil beredskap, helse- og forbrukerspørsmål, arbeidslivsspørsmål og sosiale spørsmål.
EU-retten
Unionens regelverk eller EU-retten, er et begrep for de samlede rettigheter og forpliktelser som sammenbinder EU-landene som medlemmer av EU.
Rettssystemet omfatter traktater, lovgivning, erklæringer og resolusjoner, utenriks- og innenrikspolitiske handlinger, internasjonale avtale som EU inngår og avtaler mellom medlemslandene.
Søkerland må akseptere EU-retten, før de blir medlemmer av EU. Et søkerland skal innføre og anvende EU-retten fra det tidspunkt det blir medlem.
Overnasjonalitet
EU-retten er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som i noen saker kan treffe flertallsvedtak som binder også de medlemsstatene som har stemt imot.
Deler av EU-retten får dessuten direkte anvendelse i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon.
EU må følge legalitetsprinsippet. Det gjelder både ved utøvelse av myndighet og ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover.
En stat kan vedta endringer i sin egen grunnlov. EUs institusjoner kan imidlertid ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.
Overnasjonaliteten er bare delvis gjennomført. Rådet for Den europeiske union (tidligere ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker.
Videre er det bare forordningene som har direkte virkning. Direktivene krever nasjonal gjennomføring.
Primærretten i EU
Primærretten kan betraktes som den viktigste rettskilde i Den europeiske union. Den rangerer høyest i den europeiske rettsorden og omfatter først og fremst følgende traktater:
Traktaten om den europeiske union
Traktaten om den europeiske unions virkemåte
Euratom-traktaten
Protokoller og tilleggs-traktater, traktatene om et lands tiltredelse til EU og andre traktater.
Ved disse traktatene fordeles kompetansen mellom EU og medlemsstaten, beslutningsprosessen og EU-institusjonenes kompetanse og utstrekningen av dem på hvert enkelt politikkområde.
Sekundærretten i EU
Sekundærretten består av ensidige rettsakter og avtaler. Ensidige rettsakter er hovedsakelig de rettsakter som er nevnt i Traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 288, blant annet
Forordninger. Norge og andre EØS-land er forpliktet til å gjennomføre forordninger som innlemmes i EØS-avtalens vedlegg.
Direktiver. Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å innføre EU-direktiver som gjelder det indre marked i norsk rett. Norge har mulighet til å reservere seg mot EU-direktiver.
Beslutning. Er bindende rettsakter i EU. Dersom en beslutning angir hvem eller hvilke det retter seg mot, er den bindende kun for disse.
Anbefalinger og uttalelser er noe medlemslandenes myndigheter kan, men ikke må ta hensyn til.
Hvordan fungerer avtalen?
EU vedtar stadig nye direktiver og forordninger gjennom sine egne institusjoner.
Når disse anses som «EØS-relevante», oversendes de til EØS-komiteen hvor Norge formelt kan påvirke, men i praksis står uten reell vetomakt. Komiteen består av representanter fra EU, Norge, Island og Liechtenstein.
Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å innføre EU-direktiver som gjelder det indre marked i norsk rett. Norge har mulighet til å reservere seg mot EU-direktiver.
Demokratisk underskudd og suverenitetstap
Norge har ikke stemmerett i EU-parlamentet, og vi har ingen representasjon i Ministerrådet.
I stedet må vi følge regelverk vedtatt av andre, i et system hvor nasjonale særinteresser får liten plass.
Dette utgjør et betydelig demokratisk underskudd, og har over tid svekket både Stortingets og regjeringens faktiske makt i sentrale politiske områder.
Over 12 000 EU-rettsakter er innlemmet i EØS-avtalen siden oppstarten.
Mange av disse har hatt stor innvirkning på norsk politikk og forvaltning, særlig innen energi, arbeidsliv, forbrukerrettigheter, konkurranseregulering og miljø.
Hvem bestemmer i praksis
EU-kommisjonen: Utformer lovforslag.
EU-parlamentet og Rådet: Vedtar lover.
ESA (EØS-tilsynet): Påser at Norge overholder EØS-reglene.
EFTA-domstolen: Fungerer som rettslig instans ved tvister.
Norske myndigheter: Må implementere vedtatt lovgivning.
Resultatet er at norsk lovgiving i økende grad styres fra Brussel – ikke fra Oslo.
Konsekvenser for norsk næringsliv og velferdsstat
EØS-avtalen griper direkte inn i rammene for både privat og offentlig sektor.
Blant de mest merkbare konsekvensene er:
Små og mellomstore bedrifter (SMB): Pålagt å følge kompliserte og kostbare EU-regelverk, ofte uten proporsjonal nytte. Dette rammer særlig distriktsnæringer og håndverksbedrifter.
Primærnæringene: Selv om landbruk og fiskeri i utgangspunktet er unntatt, påvirkes disse næringene indirekte gjennom regler om energikrav, transport, arbeidsliv, konkurranse og eksport.
Offentlig sektor og velferdstjenester: EU-regler om offentlige anskaffelser og konkurranse begrenser kommuners mulighet til å styre tjenestene lokalt.
Anbudspress og krav om konkurranseutsetting er ofte i strid med prinsippene om offentlig styring og solidarisk velferd.
Arbeidsliv: Den frie bevegeligheten for arbeidskraft har ført til økt sosial dumping og bruk av bemanningsbyråer i Norge.
Fagbevegelsen har fått svekket forhandlingsmakt.
Flere dommer i EU-systemet har begrenset retten til kollektive virkemidler og nasjonale tariffavtaler.
Energi og strømpriser: Gjennom tilknytningen til EUs energibyrå ACER og vedtaket om EUs tredje energipakke har Norge mistet kontroll over strømeksport og prisfastsettelse.
Utenlandskablene kobler norsk vannkraft til Europas marked, med betydelig prisoppgang som resultat. Det svekker konkurransekraften til industri og går ut over husholdningers økonomi.
Kostnader ved EØS-avtalen
Norge betaler rundt 4 milliarder kroner årlig i EØS-midler.
Disse går hovedsakelig til sosial og økonomisk utjevning i EU-land i Øst-Europa.
Men det finnes flere skjulte og indirekte kostnader:
Økte driftskostnader i næringslivet grunnet EØS-regelverk og rapporteringskrav.
Tap av selvstendighet i energipolitikken og tapte industrielle muligheter.
Trygdeeksport og utgifter til grensekryssende rettigheter.
Ugunstige effekter av felles standarder som ikke er tilpasset norsk geografi, klima eller demografi.
Reservasjonsretten – bare på papiret?
Norge har i teorien mulighet til å reservere seg mot nye rettsakter – den såkalte reservasjonsretten. I praksis har denne aldri blitt brukt.
Stoltenberg-regjeringen sa nei til å innføre postdirektivet i 2011, men Solbergregjeringen innførte direktivet i 2013 etter de kom til makten. Postdirektivet ble innført først og fremst på grunn av politisk endring i Storting og regjering.
Grunnen til at reservasjonsretten aldri har vært reelt utprøvd ligger hos styringspartiene i Norge, Arbeiderpartiet og Høyre.
Dersom Norge reserverer seg mot en rettsakt, kan EU nekte å gi tilgang til det aktuelle markedet, noe som legger et reelt press på norske myndigheter til å etterkomme kravene.
Dermed er reservasjonsretten lite annet enn en teoretisk mulighet.
Hva mangler i EØS-avtalen?
Suverenitetsavståelse: Beslutninger som før lå til Stortinget å fatte, blir nå fattet i EU.
Demokratisk forankring: Norske velgere har ingen innflytelse over de lovgivende organene i EU.
Tilpasningsevne: Regelverket tar ikke hensyn til norske forhold.
Beslutningsmakt: Norske myndigheter kan ikke lenger styre egne nøkkelsektorer uten innblanding.
VIPartiets synspunkt
EØS-avtalen må erstattes med en ny, likeverdig handelsavtale.
Norge må ha full råderett over egen energi, arbeidsliv og velferd.
Reell demokratisk kontroll kan bare oppnås gjennom nasjonalt selvstyre.
Det handler ikke bare om marked – det handler om hvem som skal styre Norge.
VIPartiet stiller seg kritisk til en utvikling der overnasjonale organer overstyrer norske politiske beslutninger uten demokratisk forankring.
Vi mener at en avtale som i praksis svekker folkestyret, hemmer næringsutvikling og øker byråkratiseringen – ikke kan være bærekraftig for et selvstendig land som Norge.
Vår politikk bygger på prinsippet om at lover og regler som gjelder i Norge, skal være utformet av politikere valgt av det norske folk.
VIPartiet vil føre en politikk som ivaretar norske arbeidsplasser, distriktsnæringer og velferdstjenester.
Vi ønsker et samarbeid med Europa, men på likeverdige vilkår – ikke gjennom en avtale som undergraver vårt selvstyre.
VIPartiet tror på et Norge som tar egne beslutninger, som setter egne behov først og som bygger politikk nedenfra og opp. Derfor sier vi nei til EØS.