Skal vi redde klimaet, må vi begynne i havet

Klimapolitikk handler ikke først og fremst om teknologi og elektriske løsninger.

Det handler om liv. Om naturen som holder oss i balanse.

Og om å bevare det som allerede gjør jobben – før vi mister det.

 

En rystende reportasje fra TV2 (4. august 2025) dokumenterer hvordan forsøpling og død nå preger Saltstraumen – et område som har vært vernet i over ti år.

Dykkere finner havbunnen dekket av fiskesnører, kroker og døde dyr. Tang og tare rives opp. Fisk og ærfugl vikler seg inn og drukner.

Dette skjer ikke i et nedslitt industriområde, men i det som skulle være en nasjonal stolthet. En blå nasjonalpark.

 

Havet er verdens største og viktigste karbonfanger. Tang, tare, fisk, fugl, plankton – alt dette binder CO₂ og holder kloden i sjakk. Helt gratis.

Men det forutsetter at livet i havet får være nettopp det: levende.

Saltstraumen er i ferd med å kveles. Og med det taper vi mer enn bare natur – vi svekker et av klodens viktigste klimaverktøy.

 

Samtidig pøses det milliarder inn i såkalte grønne løsninger som i praksis ødelegger mer enn de redder: Vindkraft i urørt natur. Myr som dreneres. Skog som hogges. Elektrifisering av oljeplattformer som skyver utslipp fra ett regnskap til et annet.

 

Saltstraumen er blitt et symbol på sviktende miljøvern – og på klimapolitikk som glemmer naturen. Når vern bare finnes på papiret, har vi ikke miljøvern. Da har vi grønnvasking.

 

Å redde Saltstraumen er ikke bare et lokalt ansvar – det er et klimavalg. Hvis vi ikke klarer å beskytte et område som dette, hvordan skal vi da ta vare på resten?

Skal vi ha en klimapolitikk som virker, må vi begynne med det som faktisk virker: miljøvern.