Høringssvar til NOU 2026:9 – merverdiavgift på kommersielle idrettstilbud

Høringssvar til NOU 2026:9 – merverdiavgift på kommersielle idrettstilbud

 

Velferd og innovasjonspartiet, VIPartiet, ønsker å komme med innspill til Skattekommisjonens forslag om å utrede merverdiavgift på kommersielle idrettstilbud.

Skattekommisjonen anslår at merverdiavgift med alminnelig sats på kommersielle idrettstilbud kan gi staten om lag 1,5 milliarder kroner i økte inntekter.

 

VIPartiet mener imidlertid at statens direkte avgiftsinntekter bare er én side av regnestykket. Konsekvensene for folkehelse, sykefravær, psykisk helse, sosial ulikhet, små virksomheter, arbeidsplasser og lokal verdiskaping må også vurderes.

 

Folkehelse, sykefravær og forebygging

 

Regjeringen har et uttalt mål om å redusere sykefraværet, hindre frafall fra arbeidslivet og bidra til en friskere befolkning. Høyt sykefravær innebærer betydelige kostnader både for den enkelte, arbeidslivet og samfunnet.

Samtidig foreslår Skattekommisjonen å utrede merverdiavgift på kommersielle idrettstilbud med alminnelig sats, som i dag er 25 prosent.

 

VIPartiet mener disse målsettingene må ses i sammenheng.

 

Fysisk aktivitet har betydning for både fysisk og psykisk helse. Regelmessig aktivitet kan bidra til å forebygge sykdom, opprettholde funksjonsevne og gjøre det lettere for mennesker å stå i arbeid.

Staten har også tidligere, i forbindelse med vurderinger av merverdiavgift, pekt på at individuelt tilpasset trening for enkelte kan være nødvendig for å opprettholde funksjons- og arbeidsevne og forebygge tilbakefall, blant annet for mennesker med kroniske lidelser, overvekt og diabetes type 2.

 

Når målet samtidig er å få ned sykefraværet og få flere til å stå lenger i arbeid, mener VIPartiet det er nødvendig å stille et grunnleggende spørsmål:

Hvordan bidrar det til disse målene dersom vi samtidig gjør terskelen høyere for å benytte organiserte treningstilbud?

Er trening et luksusgode?

 

Skattekommisjonen skriver at «det ikke [er] usannsynlig at kommersielle treningstilbud bærer preg av å være et luksusgode».

Dette mener VIPartiet fortjener en grundigere vurdering.

 

Kommisjonen påpeker selv at det ikke foreligger statistikk for hvordan treningsavgift på treningssentre varierer med inntekt, og at antakelsen om fordelingen av forbruket er usikker.

For mange mennesker er trening ikke luksus. Det er en bevisst prioritering av egen helse.

Mennesker bruker egne penger på å opprettholde styrke, bevegelighet, kondisjon og fysisk og psykisk helse. For noen handler det også om rehabilitering, forebygging eller å opprettholde funksjons- og arbeidsevne.

 

På hvilken måte bør dette betraktes som et mulig luksusgode?

 

VIPartiet mener at treningens betydning for helse og forebygging må tillegges langt større vekt.

Psykisk helse, fellesskap og tilhørighet

Fysisk aktivitet handler ikke bare om fysisk form.

Regelmessig aktivitet kan ha betydning for psykisk helse, livskvalitet, mestring og funksjonsevne. Organiserte treningstilbud kan i tillegg gi struktur, fellesskap og sosial tilhørighet.

 

Ikke alle mennesker har et stort sosialt nettverk rundt seg. For noen kan treningssenteret eller treningsgruppen være en viktig møteplass og en arena hvor man blir sett og opplever tilhørighet.

Dette er verdier som også må tas med når konsekvensene av en eventuell avgiftsendring vurderes.

 

Samfunnet bruker store ressurser på både fysiske og psykiske helseutfordringer. Forebygging er vanskeligere å måle i kroner enn avgiftsinntekter, fordi kostnaden som aldri oppstår ikke vises like tydelig i et statsbudsjett.

Det gjør den ikke mindre relevant i det samfunnsøkonomiske regnestykket.

 

Dyrtid og sosial ulikhet

En eventuell prisøkning må også vurderes i lys av husholdningenes samlede økonomiske belastning.

Mange har de siste årene opplevd økte kostnader til blant annet mat, bolig, renter, strøm og andre nødvendige utgifter. Når stadig mer av inntekten går til grunnleggende behov, blir det mindre igjen til andre utgifter.

 

For mennesker med god økonomi kan en økning i treningskostnadene ha begrenset betydning. For lavinntektsfamilier, unge, pensjonister, uføre og andre med stram økonomi kan selv en mindre prisøkning være det som gjør at treningen velges bort.

 

VIPartiet mener det er uheldig dersom fysisk aktivitet i økende grad blir noe økonomien avgjør hvem som har råd til.

 

En avgiftsendring som gjør organiserte treningstilbud dyrere kan dermed få en sosial slagside og bidra til større forskjeller i hvem som har mulighet til å delta.

 

Store forskjeller mellom treningsaktørene

Begrepet «kommersielle idrettstilbud» omfatter svært forskjellige virksomheter.

Det finnes store treningskjeder, men også små lokale virksomheter med få ansatte, små marginer og betydelig egeninnsats fra eierne.

En avgiftsendring kan derfor slå svært forskjellig ut.

 

VIPartiet mener det må utredes hvordan en eventuell avgiftsplikt påvirker ulike virksomhetstyper, og hvordan grensen skal trekkes mellom kommersielle, ideelle, frivillige og helserettede aktivitetstilbud.

 

Det må også vurderes om forskjellige avgiftsregler kan skape konkurransevridninger eller føre til at aktivitet flyttes mellom tilbydere av skattemessige fremfor faglige eller praktiske årsaker.

Administrative konsekvenser og kostnader for små virksomheter må også tas med.

 

Lokale virksomheter, arbeidsplasser og verdiskaping

Treningsbransjen består ikke bare av store virksomheter. Mange lokale treningstilbud drives med små økonomiske marginer.

Hvis en avgiftsendring fører til høyere priser og medlemsnedgang, kan enkelte virksomheter få redusert lønnsomhet. For de mest sårbare aktørene kan konsekvensen i ytterste fall være avvikling.

 

Da mister samfunnet mer enn selve treningstilbudet.

Det kan også bety tap av arbeidsplasser, lokal verdiskaping, skatteinntekter og sosiale møteplasser. Et lokalt tilbud som forsvinner, kan dessuten være vanskelig å bygge opp igjen.

Disse virkningene må også inngå når den økonomiske effekten av avgiftsforslaget vurderes.

 

1,5 milliarder inn – men hva er nettogevinsten?

Skattekommisjonen anslår et merproveny på om lag 1,5 milliarder kroner ved merverdiavgift med alminnelig sats på kommersielle idrettstilbud.

Men et beregnet merproveny er ikke nødvendigvis det samme som en tilsvarende samfunnsøkonomisk gevinst.

 

VIPartiet mener derfor at det må vurderes hva som skjer på begge sider av regnestykket.

 

En konsekvensanalyse bør blant annet omfatte:

• faktisk prisvirkning for forskjellige typer virksomheter

• deltakelse i fysisk aktivitet

• fysisk og psykisk helse

• forebyggende helsearbeid

• sykefravær og arbeidsdeltakelse

• fordelingsvirkninger og økonomiske barrierer

• konsekvenser i en tid hvor mange husholdninger allerede opplever presset økonomi

• sosial tilhørighet og lokale møteplasser

• små virksomheter, arbeidsplasser og lokal verdiskaping

• risiko for at lokale tilbud må avvikles

• administrative kostnader for små aktører

• konkurranseforhold mellom kommersielle, ideelle, frivillige og offentlige tilbud

• avgrensningen mellom kommersielle og helserettede tilbud

• mulige langsiktige konsekvenser for helse- og omsorgstjenestene

 

VIPartiets standpunkt

Det er ikke tilstrekkelig å spørre hvor mye staten kan få inn gjennom en ny avgift. Vi må også spørre hva staten og samfunnet risikerer å miste på den andre siden.

 

Når regjeringen ønsker en friskere befolkning, redusert sykefravær, mer forebygging og at flere skal stå lenger i arbeid, bør skatte- og avgiftspolitikken trekke i samme retning.

 

Trening og fysisk aktivitet bør ikke utvikle seg til et tilbud som i stadig større grad er forbeholdt dem som har god økonomi.

VIPartiet mener derfor at merverdiavgift på kommersielle treningstilbud ikke bør innføres.

Det totale bildet og regnskapet bør også ta med hva samfunnet kan tape, ikke bare nye avgifter og skatter til staten.

 

Gitte Pettersen

Politisk nestleder, VIPartiet