Tenk selv – det er ikke forbudt (enda)

På overflaten handler dette om å beskytte samfunnet mot løgner og utenlandsk påvirkning.

Det høres sikkert trygt og ansvarlig ut, og er tildels også det.
Men, når vi leser bakgrunn og strategien, ser vi noe annet:

En voksende skepsis mot folk som stiller spørsmål.
En mistenkeliggjøring av dem som ikke deler flertallets syn.
En slags uthenging av de som har “lav tillit til pressen”, “kritiserer klima- og innvandringspolitikken”, eller “leser alternative kilder”.

Med andre ord, tenker du selv – da kan DU bli oppfattet som problemet.

 

Men - det stopper ikke der.

Vi ser et mønster, der selv fagfolk og forskere blir marginalisert, ikke fordi de tar feil, men fordi de mener noe annet enn det som er politisk ønskelige, og den 'etablerte' sannheten.

Innen klimapolitikken er det forskere med lang erfaring som stiller spørsmål ved ensidige klimatiltak – og de opplever å bli skviset ut av debatten.
Innen helse og kosthold, som i Diabetesforbundet, har fagpersoner som utfordret gamle råd om karbohydrater og sukker blitt motarbeidet, til tross for at resultatene deres viser bedre helse for pasientene.
Innen psykologi, biologi og kjønnsforskning ser vi fagmiljøer som ikke tør ta debatten offentlig – fordi klimaet faktisk ikke tillater uenighet eller at noen stiller spørsmål.

 

Hva gir dette oss?

Det vi står igjen med er en politikk og et offentlig ordskifte som lener seg på "etablerte sannheter" – men nekter å la dem etterprøves eller utfordres.

Når sannheten ikke tåler spørsmål, er det ikke sannhet – det er dogme.
Når forskning ikke får diskuteres åpent, er det ikke helhetlug vitenskap – det er sensur.

Jeg opplever det som ganske alvorlig, at  dette skjer i et land der vi liker å tro at vi har høy tillit, høy åpenhet og et sunt demokrati.

Men hva hjelper det, hvis den tilliten brukes som mur og ikke som en bro?
Hva hjelper det, om folk begynner å tie, ikke fordi de er uenige, men fordi de ikke orker å bli stemplet?

 

VIPartiet er bekymret til denne utviklingen.

Vi ønsker, og vil kjempe for et samfunn der du ikke trenger å være enig for å bli hørt.
Uenighet er en del av det som driver oss fremover.
Et samfunn der ytringsfrihet betyr mer,
der det er trygghet til å stille spørsmål, uten frykt for å bli stemplet, avvist eller tiet i hjel.

Vi mener:
 * Det er ikke farlig å være kritisk.
 * Det er ikke galt  å undre.
 * Det er ikke illojalt å si: “Dette gir ikke mening for meg.”

Tvert imot, det er sånn vi kommer videre, det er det som driver oss fremover.
Det er sånn vi kan avdekke feil.
Det er sånn vi utvikler oss – som samfunn og som mennesker.

Hvis du kjenner på uro når rommet for uenighet snevres inn – da er du ikke alene.
Hvis du ønsker et samfunn der spørsmål ikke blir sett på som trusler, men som muligheter – da er vi mange som står sammen med deg.

 

For det er nettopp der vi er på god vei nå – i et skjæringspunkt mellom stillhet og mot.
Mellom tilpasning og tenkning.
Hvilken side vil du stå på?

Irene Stendal Østerbø 
1.kandidat VIPartiet Hordaland 

Velferd og Innovasjonspartiet – politikk med verdi i bunn og mennesker i sentrum.