Synlig sykdom får blomster. Usynlig sykdom får stillhet.

Samfunnet vårt er langt mer komfortabelt med brudd og bandasjer enn med utmattelse, smerter uten klare funn, eller psykiske plager.

Det gjelder ikke bare i omgang med hverandre – men også i helsevesenet.

 

Systemfeil

For mange med usynlige lidelser – som ME, fibromyalgi, angst eller depresjon – stopper hjelpen opp etter diagnosen. Kanskje noen råd. Kanskje et informasjonsskriv. Og så – stillhet, ingen plan, ingen oppfølging, ingen tro på bedring.

Som om det å leve med noe vanskelig, men “ufikst”, gjør deg mindre verdt å hjelpe.

Men å bli 'parkert' er ikke behandling. Det er avvisning.
Og det er ikke bare et svik – det er en systemfeil.

Vi snakker om titusener av mennesker – i arbeidsfør alder – som i praksis er utestengt.

Ikke fordi de nødvendigvis er helt ute av stand til å jobbe, men fordi systemet ikke møter dem med 'alternativ' helsehjelp, tilrettelegging, fleksibilitet og individuell oppfølging.

 

Et sted mellom 15–20 % av alle som står utenfor arbeidslivet, har en såkalt "diffus" eller usynlig helseplage.

Kostnadene for samfunnet måles i milliarder – både i trygdeutbetalinger, tapt arbeidskraft og økt helsetjenestebruk.

 

Men bak hvert tall er det et menneske.

Et menneske med drømmer, behov, evner – og en historie som ikke passer inn i standardmalene.

Mange som i dag står utenfor, kunne vært med og bidratt – om de bare fikk rett hjelp, behandling og tilrettelegging. Ikke nødvendigvis i full stilling. Kanskje 20, 40 eller 60 prosent. Kanskje som frivillig, kanskje med fleksibilitet og trygghet.

Tilhørighet er helse.
Livskvalitet vokser av å bli sett, verdsatt og inkludert.

Når systemet svikter de som faller mellom kategoriene, mister vi ikke bare arbeidskraft.
Vi mister mennesker – og muligheter.

Det har vi ikke råd til. Verken menneskelig eller økonomisk.

 

Hva om vi snudde perspektivet?

Hva om vi så på potensialet i stedet for begrensningene?
Hva om flere av dem fikk behandling, tilpasset arbeidstid, støtte og fleksibilitet?

Om bare 1 av 4 av disse kunne bidra med deltidsjobb, ville det gi både inntekter, mestring og fellesskap – for den enkelte og for samfunnet.

Når helsevesenet prioriterer det som er lett å måle fremfor det som virkelig smerter, står mange igjen alene. Med nye kriser, flere legebesøk, flere tapte livsår – og stadig mindre tro på både seg selv og systemet rundt.

 

Likebehandling burde vært en selvfølge og ikke en kamp.

Det haster å ta usynlig sykdom på alvor.

Det handler om verdighet.

Og det handler om å se hele mennesket – også når det ikke synes utenpå.

 

Irene Stendal Østerbø 

Politisk nestleder VIPartiet 
1.kandidat VIPartiet Hordaland