Statens ansvar er ikke valgfritt , verken i 1980 eller i dag

Det kom seint – og ikke uten kamp. Og det kom uten støtten fra Arbeiderpartiet og Høyre, de to største partiene i dette landet.

Staten hadde – og har – ansvar.

Kielland-ulykken var ikke en naturkatastrofe. Den var en menneskeskapt tragedie, preget av feilvurderinger, manglende tilsyn og politiske unntak. En plattform som aldri var godkjent som boligplattform, fikk likevel bli brukt som det. Bare fem av de 212 om bord hadde gjennomført sikkerhetsopplæring. En kjent sprekk i konstruksjonen fikk utvikle seg til total kollaps.

Dette var ikke bare selskapenes ansvar, men det var og statens ansvar.

En fersk rapport fra ekspertgruppen nedsatt av Universitetet i Stavanger, ledet av blant andre jurist og korrupsjonsjeger Eva Joly, er krystallklar:

"Ulykken kunne vært unngått dersom normale krav til kontroll og sikkerhet var fulgt. Det var alvorlig svikt i både regelverk og tilsyn. Dette var statens ansvar."

Ap og Høyre stemte nei!

Da Stortinget i 2025 behandlet forslaget om økonomisk oppreisning, stemte Arbeiderpartiet og Høyre imot. Begrunnelsen? At det tidligere var utbetalt forsikringspenger, og at det derfor ikke var nødvendig med statlig kompensasjon,
men for de etterlatte og overlevende handler det ikke om penger.

Det handler om å bli sett. Om ansvar og ikke minst rettferdighet.

En refleksjon om hva kan skje neste gang?

Staten eier i dag store selskaper innen kritisk infrastruktur – som Equinor, Statnett, Gassco, flyplasser og helseforetakene. Staten er ikke passiv aksjonær – den har et overordnet ansvar for at disse virksomhetene drives trygt og forsvarlig.

Hva skjer ved en framtidig storulykke i et selskap eid av staten? Vil vi igjen få høre at det ikke er statens ansvar?

Ap og Høyres stemmegivning gir dessverre lite håp om at de vil stå opp for de mulig rammede neste gang heller.

Har vi ikke lært?

Krigsseilerne, som risikerte alt for fedrelandet under krigen, måtte vente i over 60 år før staten anerkjente dem med en unnskyldning og en symbolsk kompensasjon. I mellomtiden levde mange i stillhet – glemt av det landet de tjente.

Nå, i Kielland-saken, har vi sett lignende unnvikelse fra politisk hold – med samme mønster: De som svikter, nekter også å gjøre opp for seg, og ta ansvar.

Jeg har og lyst til å reflektere over hvilke ansvar de største partiene på Stortinget vil ta om ubåtvraket, U-864, utenfor Fedje skulle implodere, men det tør jeg ikke tenke på...

Tør vi stole på dem?

Ansvar har ingen foreldelsesfrist.
Det handler ikke om hvor mange år som har gått.
Det handler om hvem som har mot til å stå opp for det som er rett.

Derfor er mitt spørsmålet til velgerne i dag reelt
Er det virkelig partier som ikke vil bære sitt ansvar vi skal betro styringen av landet til – de som vender ryggen til sitt ansvar når folk trenger dem som mest?

Norge trenger politikere som står for ansvaret staten skal ha – ikke som gjemmer seg bak forsikringer og formaliteter.

Velferd og Innovasjonspartiet sier: 
Når staten svikter, må staten også gjøre opp for seg. Det handler ikke om økonomi – det handler om tillit og ansvar.

Irene Stendal Østerbø 
1.kandidat Velferd og Innovasjonspartiet Hordaland