Skal det bli «Helse for alle» må vi tenke nytt, ikke bare prioritere!

I stortingsmelding 21 for 2024 – 2025, «Helse for alle», skriver regjeringen egentlig om hvorfor det ikke blir helse for alle. Alt i meldingen handler om prioritering.

For det første at i en usikker tid må vi regne med at helse kan bli nedprioritert.

For det andre at ressursene som i dag er avsatt til helse, ikke er og ikke vil være tilstrekkelige til å møte befolkningens forventninger. Det er lite optimisme å spore i meldingen. Det mest optimistiske en kan finne i meldingen er virkelighetsbeskrivelsen av sykeligheten i befolkningen: «Helsen i befolkningen i Norge er generelt god og levealderen er høy, men det er fremdeles store sosiale helseforskjeller.»

Denne beskrivelsen får jeg ikke til å rime med det jeg opplever som lege. Forutsetningen for å iverksette riktige tiltak er korrekt virkelighetsbeskrivelse.

Hvis andelen av befolkningen med helserelaterte ytelser er et mål på sykeligheten, er Norge det sykeste landet innen OECD, og Norge er det landet som har høyest sykefravær blant fulltids ansatte.

Slik jeg forstår norske politikere, tror de egentlig ikke at nordmenn er syke. De som er sykemeldte, mottar arbeidsavklaringspenger (AAP) eller er uføretrygdede, lider bare av innbilt sykdom eller er late, og tiltakene for å få flere i jobb er enten å fremskaffe flere arbeidsplasser eller å redusere ytelsene så mye at det er umulig å leve av ytelsene.

Det absurde er at 70 % av dem som ender opp som uføretrygdede har MUPS-diagnoser som grunnlag for uføretrygden.

 

MUPS står for Medisinsk Uforklarte Plager og Symptomer. Dette er plager og symptomer som det offentlige helsevesen ikke kan gi hjelp for. Eksempler er fibromyalgi, kronisk utmattelse / ME, hodepine, irritabelt tarmsyndrom og psykiske plager.

 

Når pasientene har fått en MUPS-diagnose, er de uinteressante for helsevesenet. Disse pasientene får liten hjelp, det er ingen medisinsk prestisje knyttet til deres plager, og de gir heller ikke nevneverdige inntekter til helseforetakene når de først har fått en MUPS-diagnose.

Hvis 70 % av de sykemeldte og de på AAP også har MUPS-diagnoser, utgjør helserelaterte ytelser for MUPS-diagnoser 180 milliarder kroner årlig. I tillegg kommer at personer med MUPS-diagnoser har vært gjennom lange utredninger for å finne ut at de har en MUPS-diagnose og ikke noe annet som helsevesenet kan hjelpe dem med. Og fordi de ikke er friske, vil de fortsatt ha behov for helsehjelp.

 

Et rimelig anslag er at MUPS-diagnoser er ansvarlig for 200 milliarder kroner årlig av statsbudsjettet. I tillegg hadde disse kunnet tilføre samfunnet en arbeidsinnsats dersom de hadde vært friske.

 

Min erfaring er at for mange er plagene relatert til et kosthold de ikke tåler, og svært mange har nytte av individuelt tilpassede kostendringer. Når det offentlige helsevesenet ikke kan hjelpe med de plager som ligger til grunn for 70 % av dem som ender som uføretrygdede, handler det ikke om prioritering – det handler om å tenke nytt!

I stortingsmeldingen skrives det at fem prosent av befolkningen er diagnostisert med diabetes. Det betyr 280.000 nordmenn. Men FHIs legemiddelstatistikk for 2024 viser 436.000 brukere av diabeteslegemidler. Dessuten er det mange med diabetes uten medisiner, og det er mange som ikke vet de har diabetes.

 

Det reelle antallet som har diabetes, er derfor trolig over 500.000. Når det i tillegg er anslått at 600.000 lever med prediabetes, betyr det at 20% av alle nordmenn enten har diabetes eller prediabetes.

 

Diabetes handler om at blodsukkeret er for høyt. Den viktigste grunnen til et høyt blodsukker er et høyt inntak av karbohydrater i kosten. Da er det et paradoks at kostrådene til den norske befolkning, inkludert dem som har diabetes, er å innta det meste av energien som karbohydrater.6

De aller fleste komplikasjoner ved diabetes, skade på netthinnen, nyresvikt, nevropati, og hjerte- og karsykdom er en følge av et høyt blodsukker. Kostrådene til personer med diabetes blir da fullstendig meningsløse. Folk flest forstår at dersom man spiser mye karbohydrater, også grove, gir det blodsukkerøkning. Man må være ernæringsfysiolog for ikke å begripe dette.

De mange som lever med hjerte- og karsykdom, anbefales et kosthold med lite mettet fett og mye karbohydrater. Det er oppskriften på hvordan de fortest mulig kan komme inn på sykehuset med et nytt hjerteinfarkt!

Kostrådene med anbefaling om et høyt inntak av karbohydrater fører til insulinresistens hvor kjennetegnene er overvekt, fedme, prediabetes og diabetes type 2. Diabetes type 2 og insulinresistens er også knyttet til økt risiko for å utvikle kreft.

En utvikling med stadig flere syke er kanskje rasjonelt for helseforetakene, hvor alt egentlig handler om bunnlinjen, og hos fastlegene som lever av syke pasienter, men denne utviklingen burde ikke være ønskelig for helseministeren.

Hvis det blir færre syke, strekker helsebudsjettet til, og ventelistene blir kortere. I dag lider dessverre den norske befolkning av myndighetspåført sykdom – rådene pasientene får skaper sykdom!