Ferieplan Norge: Politikerne på solseng, pleierne på vakt!

Andre? De gjør seg klare for mer av det samme – men nå med solkrem og dårligere bemanning på offentlige kontorer.

For i landet vårt er ferie en slags nasjonal øvelse i ulikhet....

På toppen – i maktens korridorer – starter Stortingets ferie tidlig og varer leeenge. Forståelig det, de har jo jobbet så hardt. Vedtatt mange EU-direktiv, hatt noen debatter hvor nesten alle var enige på forhånd. Trykket på voterings-knapper.

De har rukket å trekket ut strømmen på mikrofonen til småpartiene. Ja kanskje ikke alle har jobbet hele tiden, noen voteringer har jo hatt over 40% frafall. Kanskje noen unnet seg litt ekstra ferie?

Klart det tar på.

De fortjener sikkert sin lange ferie – gjerne på hytta med utsikt over vindkraften de har vedtatt mot folkets vilje. Eller kanskje en sponset tur til Brussel?

Og vi andre? Vi tar oss en uke eller to – hvis vi har fast jobb og feriepenger igjen etter å ha betalt boligrenta og mat. Hvis vi har råd til å fylle tanken på bilen og den starter. Hvis ungene ikke er syke. Hvis helsa holder.

Så har vi de som aldri får ferie.

Ikke fordi de er arbeidsnarkomane, men fordi systemet aldri gir dem muligheten.

Uføre og minstepensjonister. Mange av dem får høre at "du har jo ferie hele året, du!". Som om kronisk smerte, angst, hjernesykdom eller utmattelse ligner en tur til Kreta med all inclusive og minibar. Det er ikke ferie – det er overlevelse.

Så har vi de skjulte heltene,  de som tar seg av syke barn, eldre foreldre, ektefeller med demens. De som er pleiere på heltid uten å være ansatt noe sted.

Deres ferie? Det er når brukeren sover i tre timer sammenhengende, og dosen med medisin faktisk virker som den skal. Å få avlastning i ferietid, nei det koster kommunene for mye, og de kan jo ikke be Stortinget om penger, de har jo ferie.

Og midt i det hele kommer NAV med brev.

"Vi minner om aktivitetsplikt. Du må møte til samtale innen 12. juli."
Midt i det som visstnok er fellesferie, kanskje fordi også algoritmene på NAV trenger å føle at de har en jobb å gjøre.

Det verste er at dette systemet – med ulik ferie, ulik frihet og ulik verdighet – har blitt så vanlig at vi knapt reagerer.

Vi har fått et klasseskille når det gjelder ferie. Et privilegium å få pause. En sosial rangstige i hvorvidt du har råd, mulighet og helse til å ta deg fri uten å miste inntekt, trygghet eller  -samvittighet.

Kanskje det er på tide å stille spørsmål?

Når politikerne tar ferie – hvem er det egentlig som jobber på deres vegne?
Svaret er: Du. Jeg. Vi. Alle de som aldri får fri, som ikke tør slå av telefonen. De som ikke har råd til feriehus, og som heller ikke har ork til å klage.

Men vi står han av, tålmodig som vi er.

Vi skrur på kaffen. Vi rister på hodet. Vi ser på kalenderen og håper august bringer litt mer rettferdighet og litt færre direktiver.

Og i mellomtiden?
Vi unner oss en is. En pause på trappa. Et lite opprør i hjertet.

For ferie er ikke bare fritid. Det er frihet. Og den skal ikke være forbeholdt de med dress og diettpenger.

 

Irene Stendal Østerbø
1. kandidat, VIPartiet Hordaland