Ber vi om for mye?
Vi gjør det vi kan, bidrar med det vi klarer.
Men det blir tyngre og tyngre, og bekymringene større og større.

Vi smører matpakker og bærer landet i det stille
Foto: KI-generert / VIPartiet
Vi står opp tidlig, vi smører matpakker, vi tørker melk fra kjøkkenbordet og drar på jobb.
Vi elsker barna våre. Vi bekymrer oss for mamma som begynner å glemme, og for bestefar som er på sykehjemmet. Vi tenker på venninna vår som sliter psykisk.
Betaler det vi skal. Bidrar til fellesskapet - hver eneste dag.
Vi – det er oss - 'vanlige folk'.
Vi bærer dette landet – i det stille.
Lønna rekker ikke like langt som før.
Renta stiger, strømregningen slår i magen, og handleposen blir mindre omtrent for hver uke.
Når jentungen trenger briller, må vi vente litt. Når bilen ryker, må vi låne – om vi får det.
Vi sier til oss selv: “Det går nok.” Men vi kjenner det – det føles ikke godt.
Og for dem som forsøker å skape noe – å bygge en bedrift, en arbeidsplass, en idé – blir det ikke enklere.
Papirene hoper seg opp, skattene øker, og reglene blir flere.
Gründerne våre bruker mer tid på skjema enn på å utvikle det de brenner for.
De som kunne skapt verdier for oss alle, møtes med mistillit og byråkrati.
Det er ikke næringslivet som vokser. Det er staten.
Det er ikke de som skaper noe som blir heiet frem. Det er staten, byråkrati og systemet selv som eser ut.
Det er ikke verdiskapning.
Mens vi holder hodet over vannet, ser vi pengene renne ut fra statskassa.
Milliarder brukes på grønne prestisjeprosjekter – nærmest uten styring, og uten noen positiv effekt for oss.
Gigantiske vindturbiner, symbolske klimatiltak, konsulentbruk og penger til ulike selskap og fond med utenlandsk eierskap – Gud vet hvor...
Samtidig får bestemor knapt én dusj i uka. Barnet vårt får spesialundervisning én time i måneden – fordi det ikke finnes folk. Venninna vår står i kø, over 6 mnd. for psykolog...
Mye av penger går til det som kalles grønt skifte.
Det føles mer som et skifte bort fra oss som lever og bor i Norge.
Det blir stadig mer byråkrati, flere skjema, flere krav.
Vi blir målt, veid og regulert, og til tider kontrollert – mens vi ser hvordan staten vokser, og velferden krymper.
Og når EU sier hopp, spør våre politikere bare: “Hvor høyt?”

Vi må ikke spise alt EU serverer Stortinget
Foto: KI-generert / VIPartiet
Alle kjenner det
At det ikke lenger er folket som sitter i førersetet.
At de som styrer ikke kjører der vi vil.....det føles litt som frykten jeg hadde som liten, frykten for å havne i den hvite varebilen....
Politikken som føres, handler ikke lenger om oss – men om EU, systemet, symboler, markedet, og målene ingen her tjener på å score...
Vi ber ikke om mye, ikke luksus, ikke særbehandling.
Bare at en vanlig jobb skal gi en familie et godt og verdig liv.
At barnet vårt får nok tid med en trygg voksen på skolen.
At bestefar skal få et måltid med ro – og et smil, ikke bare en rutine.
At venninna vår får hjelpen hun trenger slik at hun igjen kan fungere som en god mor, ektefelle og arbeidstaker.

Eldreomsorgen må gi mat med kvalitet
Foto: KI-generert / VIPartiet
Vi trenger et skifte.
Vi trenger ledere som setter folk foran fasade.
Vi trenger politikere som velger varme foran tall.
Dette landet vårt er rikt.
Det er meg, deg, bestemor og bestefar som har gjort det rikt – med arbeid, omsorg og vilje.
Nå må vi minnes hvorfor vi har bidratt og for hvem.
Det er ikke for systemet, men for menneskene som lever og bor i landet vårt.
Ber vi om for mye?
Nei – vi ber bare om at 'politikken' skal komme hjem igjen.
Til folk. Til fellesskapet. Til virkeligheten.
Det er på tide med et skifte.
Ikke et grønt skifte bort fra oss. Men et menneskelig skifte for oss.
For de som står opp tidlig. For de som holder ut. For de som bryr seg.
La vår stemme telle.
Irene Stendal Østerbø
1.kandidat VIPartiet Hordaland
Fungerende politisk nestleder VIPartiet

Irene Østerbø, 1. stortingskandidat for VIPartiet - Hordaland
Foto: VIPartiet